Bloggnorge.com // Kathinka369
Start blogg

Kathinka369

One Spirit

3
september 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 12:47

Eg lærer å ikkje avbryte folk. La folk snakke ferdig. La folk komme med det de har på hjertet. Lytte. Ikkje rasjonalisere, trøste eller forstyrre på noen måte. La det komme fram det som vil. Det er nesten som om folk har en fontene inni hjertet sitt. Og så må vi ha respekt og ro til å la vannet strømme. Eg angrer så mye på koss eg har avbrutt folk hele tiden. Og koss eg har prøvd å rasjonalisere med å komme med løsninger. Teite meg. Tenk å bli så gammel før eg forstod det! Men en ting er sikkert; pedagoger har en annen opplæring enn terapeuter. Eg er lært opp til å sette grenser, lage rammer, «lede vei», utvikle osv. En terapeut har den vidunderlige gaven av å lage rom for at et menneske selv kan åpne hjertet sitt. Fra innen.

På yogaspråket sier de «create space». Alt er så mye enklere på engelsk…

Eg har øvd meg i helga.  Det var gøy.

Her er noen eksempler: En eldre kvinne; dement, pratete og forvirret. Eg tok meg selv i å følge med i samtalen, delta, komme med innspill som eg pleier. «Være hyggelig». Så stoppet eg litt opp i tankene mine. Ka holder jeg på med? Eg bryter inn hele tiden. Hu hører ikkje meg, hu lytter ikke. Min rolle er å ha tilstedeværelse for henne. Verbalt også. Så eg stoppet å snakke. Og hu holdt det gående likevel. Fontenen fløt i vei, og eg bare var der. Brettet noen håndklær, satt på en stol attmed senga, ordnet håret hennes. Men stille og lyttende og tilstede på en ganske taus måte.

Senere på dagen sa eg til en venn; sorry meg, nå sitter eg her og tyter om meg selv igjen. Watch me, nå skal eg kun være lyttende resten av dagen (og livet….!). Så kom det inn en annen venninne i rommet. Hu tøt i vei. Fontenen fløt. Det var campingplasser, manikyr, skadede knær og alt mulig som skulle ut av den fontenen. Og eg lyttet. Så gjorde han andre. Og eg tenkte i mitt stille sinn at nå har eg truffet to mennesker i dag som bare har behov for å tømme seg. Og det er litt trist at folk må ha det sånn. At noen kommuniserer så enveis, uten å åpne rom for dialog. Mest av alt fordi eg har en følelse av at samfunnet roser oss om vi «underholder». At vi er livlige, utadvendte og sprudlende. Det er jo også ofte tilfellet. Men kommunikasjon er ganske fint når alle deltar. Og at det finnes rom for stillhet. Så blir liksom samtalen litt mer harmonisk.

Så eksempel nr. 3. Det var ganske fint. Det var en annen venninne eg kom i prat med. Hu åpnet seg i fortrolighet og fortalte om vanskelige ting som hu går gjennom, ting som kan ver vanskelige å snakke om. Her var min mulighet til å delta. Være til stede. Toveiskommunikasjon. Tidligere ville jeg sperret av følelsene, fordi det er en forsvarsmekanisme eg har utviklet. Eg ville ha kommet med en haug med trøst, oppmuntring, forslag til løsninger osv osv. Men nå lyttet eg. Eg lot henne få dele det hu hadde på hjertet, uten å avbryte. Det var lenge, en halvtime der eg hadde noe annet på agendaen. Men eg lyttet. Eg ga henne en klem og måtte tørke øyekroken litt. Kunne vise at eg ble rørt fordi jeg har medfølelse for folk som har det vondt. Fortsatte å høre på. Kom med et par gode råd helt enkelt. Delte av egen erfaring uten å utbrodere og få fokus over på meg. Bare delte for at det skulle bli dialog. Var så fint å oppleve at eg kan «connect» med et menneske med hjerte og følelser. Det er hverdagskost for mange, men for meg var det en tydelig markør på at eg lærer av å gå i gruppeterapi. Det er eg takknemlig for.

Nå kom eg på noe annet. For et par år siden mistet søskenbarnet mitt ektefellen sin. Det var trist at hu måtte blir syk og dø, og igjen satt da søskenbarnet mitt og sønnen deres på 3-4 år. Eg og søskenbarnet mitt er like gamle, og guttene våre er det også. Så dette var nær hjertet mitt. Vi har ikkje hatt kontakt siden vi var barn, og ikkje nå i ettertid heller. Men eg MÅTTE gjøre noe for å vise og markere at eg DELER SORGEN. Eg har alltid hatt vanskelig for å åpne opp når det gjelder følelser. Eg kan kalle meg empatisk, men kun inni min egen lille boble. Så ka kunne eg gjør for søskenbarnet mitt nå? Dette gjorde eg: Reiste bort og vasket hele leiligheten. Og forsvant igjen. Eg tenkte at han ikke ville snakke med noen. Eg ville ikkje ver til bry.

Det var jo fint gjort å hjelpe med husarbeid. Selv om han hadde det veldig ryddig fra før. Men eg var redd. Full av spenning og panikk inni meg.

I dag ville eg kanskje gjort det annerledes. I stedet for å vaske så masse hadde eg kanskje åpnet for å være tilstede.

Før pleide eg å tenke på meg selv som en snegle som trengte huset sitt som beskyttelse fra omverdenen. Nå tenker eg kanskje litt på den sangen «hakk hakk hakk hakk, egget det sprakk, og en liten kylling ut av det det spratt». Eg vil ikkje ha skall rundt meg lenger.

Så sånn var det. Takk for at du leste.

Annonser

30
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 20:01

Annonser

28
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 20:55

Her er litt tanker rundt første dagen. Kan ikkje dele noe juicy, heller ikkje noe om andre folk. Men eg kan lufte egne reaksjoner. Først skulle vi sitte i en ring på stoler. Og kjenne på kor pinlig det er å sitte sånn. og eg kunne ikkje dy meg å si (på en mild måte) at det er et rart samfunn vi har i Norge. Som gjør at vi syns det er pinlig å sitte i ring. Eg er sikker på at andre kulturer har et mye mindre anspent forhold til å sitte i ring og presentere seg selv. Kor kunstig er vel ikkje samfunnet når vi er oppdratt så stivt at vi finner det så veldig ubehagelig? Ingen forstod ka eg meinte.

Så skulle me ha kroppsbevissthet. rulle en pinne under fotsålen. ligge i savashana (brukte ikkje det ordet). og så skulle vi si koss det kjentes ut. eg syns det var deilig. det var det ingen som forstod, siden de fleste hadde så vondt over alt. eg hadde lyst å si yoga med adriene men holdt tåta.

så skulle me si noe me ville jobba med for å ver snillare mot oss sjøl. eg sa «bli flinkere å si fra når eg opplever noe eg ikkje føler er greit». og det er helt sant. så eg ikkje lagrer det inni meg. for da blir det så ulekkert når eg til slutt «sier» det. bare spør de som kjenner meg godt.

noen hadde vanskelig for å sove. eg ville si jason stevenson. men eg lot det og ver. må bare legga litt lokk på meg sjøl.og bare passe på at de gangene eg får si noe, så er det noe eg kan stå for.

natti

 

Annonser

24
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 19:38

For meg er holistisk livsstil inkluderende livsstil. Sjøl om eg har vært vegetarianer siden 1993 (spiser fisk), så har eg ingen behov for å oppdra barna mine til å vere miniversjoner av meg. De skal modnes til å stå på egne bein og velge egne verdisyn.

Det blir kkkje akkurat servert steik her i huset, men eg prøver å passe på at de får kjøtt hver uke. Minst mulig hysteri rundt mat.

Nå når Julie er skolejente ville eg bake lunsj-horn som hu kan ha i matboksen. Lett å ta opp fra fryseren om morgenen. Tiner innen lunsj tenker eg. Hadde oppi linfrø og grønnkål og greier. God samvittighet.

Ellers har eg begynt å sy ting til hagehytta. Butikk-drømmen.

Varmeputer fylt med ris. Store og gode, med trekk som kan tas av og vaskes.

Godt å ha drømmer. Å lage noe som bare er mitt. Vett kje koffor, fordi det er jo ikkje penger i det. Men klarer bare ikkje å la ver. Må bare skape noe alltid.

Ok, tid for et halvt glass rødvin og en yoga-podcast. Sigurd er ute for kvelden, så eg kan gjør som eg vil. Altså, han er med på rødvin, men yoga-podcast blir litt i overkant… :)

Håper du og har rom for quality-time❤️

One love🌸

 

22
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 10:39

Har lagt mye greier i det siste. Eg lager alltid mye greier, men når høsten kommer er det ekstra mye. Eg lurer på om eg skal prøve å selge all slags sånne greier i hagehytta. Ha en liten butikk. Selge deilig plommesyltetøy fra det gamle plommetreet i hagen. En kokk eg kjenner litt, sa at sånne plommer fins ikkje i butikken. Og eg har kokt syltetøyet med rårørsukker. Ingen konserveringsmiddel, kun sterile glass.

Og så har eg alltid illustrert mye. Kunne prøvd å ramme det inn. Og så kunne eg solgt sånne deilige risposer som en varmer i micro’en. Og mye aent i tillegg. Eg hadde jo butikk før. Angrer på at eg ga opp. Har alltid lyst å ha butikk. Sliter bare med å ta i mot penger. Vil gi bort alt, helst. Ska kje ver enkelt.

Vett kje om det er solformørkelsen alle snakker om. At store ting skjer. Men det har seg sånn at om eg ikkje får meg en større jobb enn den eg har nå, blir eg nødt til å gå i fulltids gruppeterapi. Det har eg ikkje lyst til, fordi det er ingenting galt med meg. Eg er bare høysensitiv. De seier eg får «gjentakende depresjoner». Ja, er det rart? Når eg egentlig bare vil sy, koke syltetøy og skrive bøker. Vett kje ka eg skal finna på. Men hagehytta er en fin drøm, en hyllest til sarte og kreative sjeler. De som trenger en hage med fuglekvitter og x antall timer med dagdrømming per dag. Skulle ønske eg var så rik at eg bare kunne ver meg sjøl. Know the feeling?

Takk for at du leste  :-)

21
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 23:47

Tidligere har eg alltid søkt etter nirvana. Bliss. Himmelen. Å se engler på ordentlig. Sånn big deal opplevelser.

Noe har endra seg. For nå er magien eg søker bare å ver et menneske på jord. Å ver besjelet kjøtt og blod, det kan eg ikkje fatte at faktisk går an. Det er mirakuløst. At eg er frisk. At eg lever uten at eg har en fysisk ledning til Gud, bare en trådløs wifi.

At eg har barn. At eg hadde en eksistens før eg fikk barna, at eg kunne leve uten dei. Det er rart.

Og rarest av alt er at eg er eit av tusenvis av mennesker. Og alle føler det samme, mens vi trur vi er di einaste som føler det sånn.

Det syns eg er rart.

Så det er på tide med en takk. Takk for livet, med alt godt, vondt, alt rart.

 

17
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 21:33

Det er ikke så ofte jeg leser nyhetsbrev som kommer i innboksen min. Men hayhouse har noen kjekke gratis-videoer iblant😊 Akkurat nå er det denise lynn som har en liten video-serie. Jeg har jo en liten sjaman-rest i meg fra mange indianerliv. Så om du også liker sånt, anbefaler jeg å sjekke ut henne.

Julie begynte på skolen idag. Som aktiverte egne følelser rundt norsk skole-institusjon. Jeg hadde egentlig fått henne inn på steinerskole. Men kom fram til at mine issues er mine. Hun skal få la sitt liv utfolde seg. Jeg støtter henne. Hun er kommet i en mega-klasse med 27 elever og to lærere. Den ene allerede sykmeldt. Men nok om det. Hun har fri fra SFO, og jeg er selv utdannet lærer så skal støtte begge barna mine med hele mitt hjerte alltid. Offcourse.

Jeg selv likte ikke skolen da jeg var liten. Ble likevel lærer. Tenkte å hjelpe andre som ikke liker skolen. Men systemet er hardt for en åpen sjel. Så lenge mine barn er små vil jeg stå på sidelinja. Så får framtiden vise hva jeg gjør videre. Jeg lukker i hvert fall ikke sjelen min igjen, been there done that.

Tenkte å lage noen meditasjoner for barn. Hadde vært fint. Mor og barn-meditasjon f eks. Bare litt manko på teknisk utstyr. Hodet mitt er alt for fullt av ideer. Det bobler over… Vil du ha noen, så bare kom og ta😊

Ville bare dele noen tanker. Oss mødre imellom.

One love🌸

 

14
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 13:47

10
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 13:09

Jeg lurer på hvordan hertuginne Kate greier å holde seg så slank og alltid se lik ut på alle bilder. Er det blått kongelig blod, eller er hun bare sånn? Hva er hemmeligheten? Nylig leste jeg at hun og William forbyr Ipad i sitt hjem. Det synes jeg er veldig bra. Jeg vet bare ikke hvordan deres hjem er, i og med at de er i den engelske kongefamilien. Hva gjør engelske prinser egentlig? Jeg tenker meg at de blir vekket av foreldrene og koser litt sammen, så kommer en guvernante med store pupper og rungende latter og hjelper de på med matrosdressene. Videre blir de ledet ut i kjøkkenet der en annen ansatt har bønner og bacon klart på sølvfat og hvit duk. Men kanskje er det litt sånn Downton Abbey. Eller Sofia den første. Ikke vet jeg.

I motsetning til Kate ser jeg forskjellig ut hver dag. Jeg oppfører meg forskjellig også, alt etter dagsformen. Jeg steller både meg selv og barna mine. Lager mat, handler, vasker og bretter klærne selv. I ny og ne vasker jeg også badet. For meg er det vanskelig å forestille meg hvordan de kongelige har det, sett utenifra virker det så kunstig. Så selv om de er gode forbilder som avviser all bruk av Ipad, har jeg vanskelig å forstå at de ikke tyr til noen form for avlastning.

Det er lett å ty til Ipad’en når barna er ferdig stimulert i barnehagen. Eller om morgenen når de står opp halv sju og jeg vil vente til sju. Da barna var babyer, tenkte jeg så greit det hadde vært om barn hadde av-knapper. Så om man ville ta seg en dusj eller støvsuge litt, kunne jeg bare skrudd de av en halvtimes tid. Ipad’en er jo nesten det. Guri, da de fikk se på Ipad satt de bare der i sofaen uten å lage lyd eller rote engang. Farlig fristelse.

Men jeg vet at Ipad er helt grusomt. Helt forferdelig. Fy fy. Så vi gjør vårt beste for å holde hverdagen helt fri. Jeg vil understreke at vi er lite rigide i oppdragelsen. Barna endrer seg med alderen, og oppdragelsen og familiedynamikken er ikke den samme nå når barna er 5 og 6 som da de var 2 og 3. Vi har nylig bestemt at Ipad kun tas frem når det er helg. I ukedagene er det litt NRKSuper på morgenen, og så igjen når barneTV begynner klokka seks på kvelden. Skal vi tøye grensene, når regnet høljer ned ute og ingenting klaffer, så setter vi på en skikkelig film og sitter sammen i sofaen og deler opplevelsen. Det er liksom litt bedre tenker jeg.

I går hadde dattera mi en litt slitsom dag. Hun hadde kranglet med en venninne, og alt var bare skikkelig galt. Etter mange timer med å kjede seg og plage lillebror og bare være vanskelig, gikk vi opp på rommet for å kose litt og prate sammen. Du vet, sette ord på følelser, finne løsninger og sånn. Og vet du hva hun sa? «Kan eg ikkje få sjå bare litt på Ipad?» Å herre jemini. I created å monster. Jeg sa at den ligger øverst i kjøkkenskapet og er tom for batteri. Den skal ikke lades før på fredag. Men inni hodet mitt tenkte jeg «dette er jo rene avrusningen». Selv om hun stort sett ser på Newton og Villmarksbarna, så er det ikke greit å se på Ipad i stedet for å tenke, føle og leve.

Jeg vet ikke hvor Kate og William gjømmer Ipadene sine, men nå ligger våre i hvertfall i kjøkkenskapet. Til fredag. Så får vi ta det fra der. Det fins like mange rette svar og løsninger som det gjør familier. Vi kan ikke gjøre bedre enn vårt beste.

One love

6
august 2017
Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - kl. 23:46

Jeg prøvde å lage YouTube-videoen ikveld men det kom til kort. I stedet ser jeg på den Doreen Virtue har lagt ut, hun legger ut hver søndag. Helten min. Som snakker åpenhjertig om Jesus, og før like banebrytende om engler.

Anyways. Litt skuffa av at yogagirl har blitt så atletisk på alle insta-bildene etter hun kom hjem til Aruba. Blir sånn sjalu. Sånn uff. Dumme bimbo. Du er i tjueårene, og slutt å ver så glad. Skikkelig teit av meg. Det er når jeg tenker sånn jeg vet jeg trenger å løfte frekvensen. Så jeg går inn i meg selv og gir en bønn:

Kjære Jesus

Takk for at jeg har tid.  Tid til å leve ut sjelen min. Tid til å kjenne kjærlighet. Og fred nok til å forstå.

Kjære new age folk.

Ikke la meg i stikken fordi jeg tror på Jesus. Jeg er allerede avvist av kirken fordi jeg er new age. Så jeg fant navnet holistisk livssyn, der det er plass til alle.

One love

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.