Bloggnorge.com // Kathinka369
Start blogg

Kathinka369

One Spirit

Kategori: Ukategorisert

Stemningsrapport holistisk veiledning

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 18. november , 2017 kl. 13:12

Men liten videosnutt i hurten og sturten. For å vise at eg er her ennå, med kort, krystaller og gode (og mindre gode?) råd😊 Ha en strålende lørdag😊

Annonser

Gabriellas sang

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 7. november , 2017 kl. 00:44

Fullmånen innhenta meg til slutt. Den er slettes ikkje full. Men det seies at av og til kan den vær mest intens rett før eller rett etter. Ikkje så heilt ulikt folk…..

Denne ganga slo fullmånen over meg som ei bølge på havet, på vei ned mot dypet igjen. Deilig er det. Sitte seint på nattestid aleine med tankane sine. Fant ei øl i kjøleskapet. En sånn hvit snus og. Og så Gabriellas sang på repeat på øretelefoner i 90 minutt.

«Jag vil kjenna at jag lever og jag strekker til»

Om en måned begynner eg i ny jobb. Etter at eg blei utbrent for to-tre år siden har eg kun vore i recovery. Og latt meg sjøl, barna mine og familien la livet levast.

Om en måned ja. Lærer igjen. Ungdomsskole. Spesialskole. Tar med meg meg sjøl. Klart det er litt å tenke på. Blir eg utbrent igjen? Vil eg klare meg? Vil eg klare å sette grenser? Sei til meg sjøl at eg er god nok? Sannsynligvis ikkje. For eg er den eg er.

I «pausen» fra vanlig jobb har eg flytta familien, jobba med eldre med psykiske lidelser, lagt blogg, you-tube-kanal og drevet husholdning. Og pussa opp hus og hage. Sist «pause»; barselspermisjonen, lærte eg å sy, sydde på bestilling, lagte nettbutikk. Det er liksom litt sånn arbeidsmaur.

Men nå sitter eg altså her, uten å meditere, gjør yoga eller se TV. Bare lar meg sjøl ver våken i natta. Aleine med meg sjøl. Og eg tenker at så lenge eg kan ver aleine med meg sjøl er alt heilt sånn det skal vere. Mann som har stått ved mi side gjennom alt, uten å rokke ein tomme. Barn som ler om dagen og sover om natta. Stor familie.  Stort nabolag. Ting er sånn de skal ver.

Eg kan sei som Gabriella: eg kjenner at eg lever livet mitt.

Fant et bilde av meg som barn, same motiv som Julie. Mor og datter. Barn av regnbuen. Me vett ikkje ka livet gir oss. Men vi har oss sjøl, og vi har kvarandre.

Det må vi ta vare på.

Takk for at du leste <3

Annonser

Å du gode middagskvil

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 25. oktober , 2017 kl. 17:55

Er det vanlig blant folk på vår alder å kvile middag? Du vett, å gå fra middagsbordet uten å rydde det, og bare slenge seg på sofaen med en liten kaffiskvett og beina sammentvinna? Eg har lært det heimefra. Lurer på om det er heilt normalt egentlig. Men det er så godt å kvile middag. Det er så innkjørt her i stua at barna vett at etter middag står det to ting på agendaen: enten å leke eller å krype i en armkrok og fortelle om dagen. Det er ikkje så farlig om Julie står og hopper tau og synger alfabetsangen to meter unna, eller at Balder sitter og tegner og synger Vaiana-sanger på golvet (fordi spisebordet ikkje er rydda). Men de roer seg liksom når vi voksne ligger langflate på sofaen. Det er siestaen. Deilig.

Bilderesultat for coffee

Holistisk husmor. Var på rema1000 i dag. Kjøpte en vegan-ost. 100 grunner for å gjøre det, hvis du er i tvil kan du sjekke fredagens podcast fra Yoga-girl. Og så kjøpte eg en blåskimmelost. Ingen grunn til å bli hysterisk. Gylden middelveg.

Sigurd er på turn med Balder. De sykla ned, med hjelm og refleksvest begge to. Eg vett ikkje om eg er et rivjern kanskje. Sigurd var kje så voldsom på hjelm før egentlig. Eller refleksvest. Men det er søtt da, far og sønn.

Ja, nå må eg vel gå og rydde spisebordet tenker eg. Brette noen klær. I morgen er det først full dag med kurs, så kveldsvakt til 22. Blir en dag uten middagskvil, uten at det er noe problem for min del. Sånn iblant. Klarer å gi ekstra, når en tar ekstra og. Balansegang det og, tenker eg.

Ikveld har eg en holistisk veiledningstime. Det er bra for meg. Å gi folk livsstilsråd i alternativ retning. Det er den new-age-biskopen i magen… :-)

Ha en fin lille-lørdag

Bilderesultat for beautiful flower

Annonser

11 kilder til kjærlighet, utdrag

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 23. oktober , 2017 kl. 21:05

Her er et utdrag av ei bok eg putla med tidligere i høst. Det er langt, og sannsynligvis litt massivt, men viktig for meg å dele. Så om du har tid og rom for mine tanker (som slettes ikkje bare er mine vil eg tro), så kom igjen og bli med!

PS: innholdet har en del subjektive meininger og personlige episoder. Eg kan ikkje fordra når skinnhellige livsstil-bloggere dikterer leveregler for andre uten å blottlegge egen dritt. Uff det var ufint. Men sant. God lesning:

 

Vi mennesker har blitt ganske rare. Vi tenker at vi skal utvikle oss. Bli bedre. Vi lærer det fra vi er småbarn. Vi skal lære å vente på tur, spise uten å søle, og telle og synge alfabetsangen. Det er innforstått at de voksne er de kloke og flinke, til tross for at alle verdens vismenn har hevdet at det er barna som sitter med de fleste svarene. La oss minke dette enorme spriket mellom filosofiens og materiens verdens, takk. Slik yoga forener kropp og sjel, kan en holistisk livsstil forene poesiens verden med den reelle.

Opp gjennom barneårene lærer vi stadig mer. Materiens verden minner oss på at vi trenger penger, mat, husly og klær. Vi må ta en jobb, og om den skal føles som en jobb, må den være uforenlig mot vår indre natur. Det er bestemt av samfunnet, av omgivelsene våre. Den gir oss lønnsslipp, og fyller opp dagene våre i så stor grad at vi ikke har mulighet til å tenke over at det finnes en indre poetisk halvdel i denne verdenen. De av oss som er så heldige å ha en jobb som virker selvoppfyllende, er laget av noe annet enn oss resten. De klarer å leve av drømmen. Resten av oss overlever i en tilstand av å late som at jobben er ok, mens hjemmelivet også er sånn ok. Arbeidet sluker store deler av dagen, og på fritiden må vi gjøre yoga og gå på spa for i det hele tatt greie å mestre å fortsette å leve på den kunstige måten vi gjør. Hver dag leverer vi barna fra oss mange nok timer per dag til å klare å skyve ifra oss det faktum at vi er for slitne til å vise omsorg. Den kommende generasjonen vokser opp fri fra foreldrenes inngripen, deltakelse og kjærlighet. Vi lever i et skjul om at ingen oppdager at vi svikter som foreldre, siden vi gjør det så godt på jobb og hva kan en gjøre når en kun ser barna litt i morgenrushet og noen slitne timer på kvelden før legging.

Bilderesultat for star night

En holistisk livsstil er vrien. Det er ikke mulig å levere barna vekk. Jeg lever en holistisk livsstil, og kan si at mine barn er mine. De samler krystaller, oppdager ting i naturen og leker med andre barn. De krangler, de får kjeft av oss voksne. De er med oss. I familien. Vi roper, vi ler, vi angrer, vi lever. Vi er sammen. Det er vondt og det er tungt å være foreldre. Det er annerledes enn å være tante eller pedagog. Å være mor betyr å dele. Å være menneske sammen. Å dele tid. Å se, lære og høre. Samtidig som en skal oppdra. Når man velger en holistisk livsstil velger man barna sine. Man møter seg selv i døra når man strekker til kort. En deltar og er til stede i stedet for å levere barna vekk.

Samfunnets forventinger om at vi skal utvikle oss fra barn til voksne gjør det underforstått at vi som barn ikke er gode nok. Som voksne begynner vi å kjenne på konsekvensene av en slik oppdragelse, vi tar på oss et mindreverdighetskompleks uten å forstå hvorfor. Man bare søker etter å bli bedre og prestere best mulig på flest mulige arenaer. Dette er et lineært utviklingssyn som innprenter i oss at vi kommer fra det dårlige og beveger oss mot noe bedre. Det underforståtte med å bli bedre er jo at vi ikke er gode nok.

På grunn av denne oppveksten står vi som voksne med en grunnleggende plattform av at vi ikke er gode nok som vi er. Folk løser dette på sine måter. Noen streber etter suksess i arbeidslivet, noen søker åndelig veiledning, andre perfeksjonerer fysikken sin i et forsøk på å nå forbedring. Men hva om vi slutter å tenke at vi skal utvikle oss? Om vi gir slipp på tanken om at en gang i fremtiden skal vi bli en bedre versjon av oss selv? Gir slipp på alle ambisjoner og bare kjenner at en er menneske og at det er nok?

Bilderesultat for infant

Et lavt selvbilde kan gi grobunn for angst og depresjon. Jeg husker hva jeg tenkte da jeg forstod at jeg var deprimert. Jeg tenkte at jeg hadde en svakhet. En skavank. Det gjorde meg jo bare enda mer deprimert å innse at jeg var enda mindre perfekt enn jeg trodde. En ganske vond sirkel å bryte. Jeg har også opplevd angst. Det fine med angst er at det er mer knyttet til følelser. I depresjonen er man jo helt avskåret fra følelser. For meg er angst hjertets gledesbarometer. Mens depresjonen kommer snikende over lang lang tid med gradvis økende intensitet, kan angst oppstå når som helst og hvordan som helst.

Angst har mange språk. En gang hadde jeg et angstanfall. Jeg visste ikke det selv, men det var nettopp det som sikkert utløste episoden. Her er historien om den gangen jeg havnet på akuttmottaket:

På den tiden var jeg i tjueårene. Jeg hadde hatt det vanskelig ganske lenge, fordi jeg ikke levde i sjelelig sannhet. Jeg ville avslutte forholdet jeg var i, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å såre noen. Så jeg tok hensyn til omgivelsene og bar på sorgen inni meg. En dag oppdaget jeg en liten klump under huden. Som en svulst. Jeg var i dusjen. Husker at jeg lå på baderomsgolvet med et håndkle rundt meg og virkelig forstod at jeg er dødelig. At kroppen min faktisk er kjøtt som skal dø, begraves og spises av mark. Det er jo et faktum. Jeg fikk undersøkt «svulsten» som viste seg å være helt ufarlig. Jeg fikk en salve av legen og så var det over. Så en stund senere fikk jeg vondt i magen. Jeg kunne ikke stå oppreist. Jeg var hjemme hos mor og far. Jeg kunne ikke puste særlig godt heller. Vi regnet med det var blindtarmen. Inn på legevakt. Jeg husker jeg gråt så mye at mora mi hadde mascara over hele regnjakken. Mannen min var der også, og han var jo kilden til problemet stakkar. Vi ble sendt til sykehuset og jeg lå på akuttmottaket i timevis og ventet på en lege. Da legen endelig kom, kjente han litt på magen min før han sa reis deg opp og gå hjem. Litt sånn som Jesus sa det til de spedalske. Jeg reiste meg opp og gikk hjem.

Jeg klarte å avslutte forholdet til slutt.  Jeg husker at jeg kjørte i bilen min en dag, rett etter at jeg var flyttet ut. Det føltes som om jeg fløy. Jeg var så lettet.

Av og til blir jeg redd om natten. Det kan være en vond drøm, eller at jeg ikke får sove. Angsten har et annet språk. Jeg ser bilder av vonde ting. Derfor kan jeg ikke se, høre, eller lese nyheter eller se fæle filmer. For meg er vonde bilder vonde, uavhengig om det er nyheter på TV eller en oppdiktet grøsserfilm. Hører jeg for eksempel om noe vondt på bilradioen, får jeg vondt i hele meg. Det sluker tankene mine og fester seg i kroppen. Energifeltet mitt blir forurenset. Jeg har sensurfilter på Youtube og ser nyheter på NRKSuper. Sigurd er innforstått med at vi ikke kan se filmer med mer enn 11 års aldersgrense.

Jepp, ingen avrunding her, siden det er et utdrag. Takk for at du leste:-) På gjensyn!

Mitt barn en mobber?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 22. september , 2017 kl. 12:10

Eg er voksen. Eg er mor. Eg er lærer. Pedagog. Omsorgsarbeider. Eg blogger om følelser og empati. Eg føler at eg er over gjennomsnittet opptatt av medmenneskelighet. Verdier. Et paradoks kanskje at eg har så kvass tunge da, men det er ikke sakens kjerne denne gangen.

Eg prøver å la barna mine være del av et integrert fellesskap der alle tar hånd om hverandre. At ingen blir stående utenfor. Å se de som kommer utenfor. Å behandle alle med respekt. Ta ansvar for våre klassevenner, naboer, medmennesker. Å tørre å ta ansvar. Å tørre å være den som er trygg nok til å gå inn og støtte det svake ledd i en mulig mobbesituasjon. Alt dette prøver eg å lære barna mine UTEN at eg dikterer for dei, eller på noen måte gir de et ansvar som de ikkje skal trenge å bære.

Og så får eg den telefonen.

Fra noen andre foreldre som vi kjenner. Om hvordan det er for barnet deres å bli utestengt av mitt barn. Mitt barn en mobber. Guri malla. Mitt barn en mobber. Knips.

Etter endt telefonsamtale var det tid for en alvorlig prat. Den første gangen i mitt barns seksårige liv der det faktisk har fått, i mangel av et bedre ord, straff. Huff. Eg sa eg er sint, ingen mennesker har lov å behandle andre stygt. Vi må ta vare på hverandre. Og å være stygg mot noen er ikkje det samme som andre «rampestreker» som å komme for sent inn eller knuse et vindu. Så barnet mitt fikk inndragelse av Ipad. Og måtte gå og si unnskyld. Og det ble grining gitt.

Tre dager senere var barnet mitt veldig glad. Eg tror noe hadde skjedd. Eg tror hu var glad for den sterke reaksjonen min. Hu forstod det. Takk og lov. Hu hadde gått hånd i hånd med den andre jenta. Eg var glad, og hu var glad. For denne mestringen hadde vi klart ilag, mor og datter.

Så går det noen dager. Så ser eg igjen at det vises tegn på avvisning. Om mitt barn ikke er det mest aktive, så er det med på feil parti. Guri malla. Det ble streng tone om Å TA VARE PÅ HVERANDRE. Ikkje la noen stå alene. Men de er seks år. Fytti det er viktig å følge opp barna sine.

Eg har alltid oppdradd barna mine til å vise medmenneskelighet, nesten for mye av det gode, så de er litt «pysete» kanskje. Har alltid vært reddest for at de skulle bli mobba. Ikkje faktisk ver mobbere.

Men sånn er nå det. I dag er det «Bli med»-dagen på skolen. Og ukas sosiale kompetansemål er å kunne gi og ta imot kompliment (og lære ka det betyr.. J)

Det høres så cheesy ut, men vi foreldre må finne sammen for å følge opp barna våre og lære de rette verdier. Takk til foreldrene som ringte meg. Som ga meg anledning til å ta tak.

Mitt barn en mobber. Huff, nå må eg legga det vekk.

Som de seie på Jæren, samen e me goe.

God helg

Seks sverd

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 20. september , 2017 kl. 08:55

Den ryggsekken altså

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 13. september , 2017 kl. 14:06

Den ryggsekken altså. Eg kommer meg ikkje videre. Eg vett liksom ikkje noe om den ryggsekken sånn egentlig. Har jo drive og helt ut greier av den. Men eg finner liksom stadig nye ting der nedi. Det er nesten litt sånn som Mary Poppins si veske; en kan bare dra ut i det uendelige. Eg tenker jo at denne ryggsekken har alle minner og erfaring og tanker og alt man kan komme på. Og målet med terapien nå om dagen er liksom å åpne denne sekken da. Og se ka som er oppi. Rydde, sortere, rengjøre, hive og you name it.

Eg prøver å tenke ka farge min ryggsekk har. Og størrelse. Fasong. Sidelommer. Kilte glidelåser. Alt sånn. Det er jo metaforgruppe der me snakker om dette da. Så ryggsekken er en metafor på alle tankene og følelsene en går og bærer på.

Bilderesultat for ryggsekk

Hensikten med å bruke ryggsekk som metafor er å få et tydelig bilde over noe som er vanskelig å se. Er den stappfull og tyter over? Er det hull der det begynner å sive ut hemmeligheter? Er sekken ny? Gammel? Ren? Skitten? O my goodness altså. Det blei mye mas å høre på den eksepsjonelt dyktige terapeuten. Som ikkje bare underviste om dette temaet, men og kunne trekke opp tråder fra 9 ivrige voksne mennesker som satt og funderte over ryggsekkene sine, noen logrende (meg…) og andre med halen mellom beina. Ja, en hundemetafor det der….

Alle hemmeligheter er tunge å bære. Selv om de er gode. Det er jo ikkje bare dumme ting i ryggsekken. Forelskelser er jo også ofte hemmelige. Og så havner de der og man går og bærer på de. Det bildet med hunden i sekken minnet meg om hunden vår Snorre. Han var viktig for meg.

Og sånn går det nå. Alt inni den ryggsekken. Kommer stadig på nye ting. Koselige minner. Alt me drar med oss! Men uansett så er den terapeutiske funksjonen at en må se opp i ryggsekken, og en må få ting ut der fra. Den skal ikke ver for tung. Det vil si at en må dele ut hemmeligheter. Ikkje holde ting for seg sjøl. Og når man er klar til å dele en hemmelighet, må en tenke på kem som skal ver mottaker. Og så bør man porsjonere mengden. En kan ikkje bare snu sekken på hodet og drysse alt ut over fortauet. Og la folk se alt. En kan velge forskjellige hemmeligheter som skal ut i lyset, og så finne en person en vil dele det med, en som sannsynligvis er interessert i å høre på og kan gi litt god respons.

Mye å tenke på. For meg så er bloggen så fin for å få ting ut av sekken. Eg kan bare fortelle tankene mine. Og eg veit at uansett respons så er jaffal tankene ute av sekken. Eller tenketanken, som min sekk kanskje burde hete… så slipper eg å bære tankene mine alene. For de er hverken vonde eller tunge de tankene mine. Så de hører ikkje hjemme i noen sekk for sure.

Så der flaug noen tanker ut av min sekk og eg kan kanskje få tenke på noe annet ei stund. Og hvis du lurte på grunnen min for å skrive om ryggsekken i dag, så var det ikkje bare for å lette mi bør: eg tenkte kanskje at du også blei nysgjerrig på ka som er i din sekk.

Takk og på gjensyn

Bilderesultat for cute animals

Ganske mange ord om empati

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser søndag 3. september , 2017 kl. 12:47

Eg lærer å ikkje avbryte folk. La folk snakke ferdig. La folk komme med det de har på hjertet. Lytte. Ikkje rasjonalisere, trøste eller forstyrre på noen måte. La det komme fram det som vil. Det er nesten som om folk har en fontene inni hjertet sitt. Og så må vi ha respekt og ro til å la vannet strømme. Eg angrer så mye på koss eg har avbrutt folk hele tiden. Og koss eg har prøvd å rasjonalisere med å komme med løsninger. Teite meg. Tenk å bli så gammel før eg forstod det! Men en ting er sikkert; pedagoger har en annen opplæring enn terapeuter. Eg er lært opp til å sette grenser, lage rammer, «lede vei», utvikle osv. En terapeut har den vidunderlige gaven av å lage rom for at et menneske selv kan åpne hjertet sitt. Fra innen.

På yogaspråket sier de «create space». Alt er så mye enklere på engelsk…

Eg har øvd meg i helga.  Det var gøy.

Her er noen eksempler: En eldre kvinne; dement, pratete og forvirret. Eg tok meg selv i å følge med i samtalen, delta, komme med innspill som eg pleier. «Være hyggelig». Så stoppet eg litt opp i tankene mine. Ka holder jeg på med? Eg bryter inn hele tiden. Hu hører ikkje meg, hu lytter ikke. Min rolle er å ha tilstedeværelse for henne. Verbalt også. Så eg stoppet å snakke. Og hu holdt det gående likevel. Fontenen fløt i vei, og eg bare var der. Brettet noen håndklær, satt på en stol attmed senga, ordnet håret hennes. Men stille og lyttende og tilstede på en ganske taus måte.

Senere på dagen sa eg til en venn; sorry meg, nå sitter eg her og tyter om meg selv igjen. Watch me, nå skal eg kun være lyttende resten av dagen (og livet….!). Så kom det inn en annen venninne i rommet. Hu tøt i vei. Fontenen fløt. Det var campingplasser, manikyr, skadede knær og alt mulig som skulle ut av den fontenen. Og eg lyttet. Så gjorde han andre. Og eg tenkte i mitt stille sinn at nå har eg truffet to mennesker i dag som bare har behov for å tømme seg. Og det er litt trist at folk må ha det sånn. At noen kommuniserer så enveis, uten å åpne rom for dialog. Mest av alt fordi eg har en følelse av at samfunnet roser oss om vi «underholder». At vi er livlige, utadvendte og sprudlende. Det er jo også ofte tilfellet. Men kommunikasjon er ganske fint når alle deltar. Og at det finnes rom for stillhet. Så blir liksom samtalen litt mer harmonisk.

Så eksempel nr. 3. Det var ganske fint. Det var en annen venninne eg kom i prat med. Hu åpnet seg i fortrolighet og fortalte om vanskelige ting som hu går gjennom, ting som kan ver vanskelige å snakke om. Her var min mulighet til å delta. Være til stede. Toveiskommunikasjon. Tidligere ville jeg sperret av følelsene, fordi det er en forsvarsmekanisme eg har utviklet. Eg ville ha kommet med en haug med trøst, oppmuntring, forslag til løsninger osv osv. Men nå lyttet eg. Eg lot henne få dele det hu hadde på hjertet, uten å avbryte. Det var lenge, en halvtime der eg hadde noe annet på agendaen. Men eg lyttet. Eg ga henne en klem og måtte tørke øyekroken litt. Kunne vise at eg ble rørt fordi jeg har medfølelse for folk som har det vondt. Fortsatte å høre på. Kom med et par gode råd helt enkelt. Delte av egen erfaring uten å utbrodere og få fokus over på meg. Bare delte for at det skulle bli dialog. Var så fint å oppleve at eg kan «connect» med et menneske med hjerte og følelser. Det er hverdagskost for mange, men for meg var det en tydelig markør på at eg lærer av å gå i gruppeterapi. Det er eg takknemlig for.

Nå kom eg på noe annet. For et par år siden mistet søskenbarnet mitt ektefellen sin. Det var trist at hu måtte blir syk og dø, og igjen satt da søskenbarnet mitt og sønnen deres på 3-4 år. Eg og søskenbarnet mitt er like gamle, og guttene våre er det også. Så dette var nær hjertet mitt. Vi har ikkje hatt kontakt siden vi var barn, og ikkje nå i ettertid heller. Men eg MÅTTE gjøre noe for å vise og markere at eg DELER SORGEN. Eg har alltid hatt vanskelig for å åpne opp når det gjelder følelser. Eg kan kalle meg empatisk, men kun inni min egen lille boble. Så ka kunne eg gjør for søskenbarnet mitt nå? Dette gjorde eg: Reiste bort og vasket hele leiligheten. Og forsvant igjen. Eg tenkte at han ikke ville snakke med noen. Eg ville ikkje ver til bry.

Det var jo fint gjort å hjelpe med husarbeid. Selv om han hadde det veldig ryddig fra før. Men eg var redd. Full av spenning og panikk inni meg.

I dag ville eg kanskje gjort det annerledes. I stedet for å vaske så masse hadde eg kanskje åpnet for å være tilstede.

Før pleide eg å tenke på meg selv som en snegle som trengte huset sitt som beskyttelse fra omverdenen. Nå tenker eg kanskje litt på den sangen «hakk hakk hakk hakk, egget det sprakk, og en liten kylling ut av det det spratt». Eg vil ikkje ha skall rundt meg lenger.

Så sånn var det. Takk for at du leste.

Englevlog?😊

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 30. august , 2017 kl. 20:01

Gruppeterapi

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 28. august , 2017 kl. 20:55

Her er litt tanker rundt første dagen. Kan ikkje dele noe juicy, heller ikkje noe om andre folk. Men eg kan lufte egne reaksjoner. Først skulle vi sitte i en ring på stoler. Og kjenne på kor pinlig det er å sitte sånn. og eg kunne ikkje dy meg å si (på en mild måte) at det er et rart samfunn vi har i Norge. Som gjør at vi syns det er pinlig å sitte i ring. Eg er sikker på at andre kulturer har et mye mindre anspent forhold til å sitte i ring og presentere seg selv. Kor kunstig er vel ikkje samfunnet når vi er oppdratt så stivt at vi finner det så veldig ubehagelig? Ingen forstod ka eg meinte.

Så skulle me ha kroppsbevissthet. rulle en pinne under fotsålen. ligge i savashana (brukte ikkje det ordet). og så skulle vi si koss det kjentes ut. eg syns det var deilig. det var det ingen som forstod, siden de fleste hadde så vondt over alt. eg hadde lyst å si yoga med adriene men holdt tåta.

så skulle me si noe me ville jobba med for å ver snillare mot oss sjøl. eg sa «bli flinkere å si fra når eg opplever noe eg ikkje føler er greit». og det er helt sant. så eg ikkje lagrer det inni meg. for da blir det så ulekkert når eg til slutt «sier» det. bare spør de som kjenner meg godt.

noen hadde vanskelig for å sove. eg ville si jason stevenson. men eg lot det og ver. må bare legga litt lokk på meg sjøl.og bare passe på at de gangene eg får si noe, så er det noe eg kan stå for.

natti

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.