Bloggnorge.com // Kathinka369
Start blogg

Kathinka369

One Spirit

11 kilder til kjærlighet, utdrag

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Skrevet mandag 23. oktober , 2017 kl. 21:05

Her er et utdrag av ei bok eg putla med tidligere i høst. Det er langt, og sannsynligvis litt massivt, men viktig for meg å dele. Så om du har tid og rom for mine tanker (som slettes ikkje bare er mine vil eg tro), så kom igjen og bli med!

PS: innholdet har en del subjektive meininger og personlige episoder. Eg kan ikkje fordra når skinnhellige livsstil-bloggere dikterer leveregler for andre uten å blottlegge egen dritt. Uff det var ufint. Men sant. God lesning:

 

Vi mennesker har blitt ganske rare. Vi tenker at vi skal utvikle oss. Bli bedre. Vi lærer det fra vi er småbarn. Vi skal lære å vente på tur, spise uten å søle, og telle og synge alfabetsangen. Det er innforstått at de voksne er de kloke og flinke, til tross for at alle verdens vismenn har hevdet at det er barna som sitter med de fleste svarene. La oss minke dette enorme spriket mellom filosofiens og materiens verdens, takk. Slik yoga forener kropp og sjel, kan en holistisk livsstil forene poesiens verden med den reelle.

Opp gjennom barneårene lærer vi stadig mer. Materiens verden minner oss på at vi trenger penger, mat, husly og klær. Vi må ta en jobb, og om den skal føles som en jobb, må den være uforenlig mot vår indre natur. Det er bestemt av samfunnet, av omgivelsene våre. Den gir oss lønnsslipp, og fyller opp dagene våre i så stor grad at vi ikke har mulighet til å tenke over at det finnes en indre poetisk halvdel i denne verdenen. De av oss som er så heldige å ha en jobb som virker selvoppfyllende, er laget av noe annet enn oss resten. De klarer å leve av drømmen. Resten av oss overlever i en tilstand av å late som at jobben er ok, mens hjemmelivet også er sånn ok. Arbeidet sluker store deler av dagen, og på fritiden må vi gjøre yoga og gå på spa for i det hele tatt greie å mestre å fortsette å leve på den kunstige måten vi gjør. Hver dag leverer vi barna fra oss mange nok timer per dag til å klare å skyve ifra oss det faktum at vi er for slitne til å vise omsorg. Den kommende generasjonen vokser opp fri fra foreldrenes inngripen, deltakelse og kjærlighet. Vi lever i et skjul om at ingen oppdager at vi svikter som foreldre, siden vi gjør det så godt på jobb og hva kan en gjøre når en kun ser barna litt i morgenrushet og noen slitne timer på kvelden før legging.

Bilderesultat for star night

En holistisk livsstil er vrien. Det er ikke mulig å levere barna vekk. Jeg lever en holistisk livsstil, og kan si at mine barn er mine. De samler krystaller, oppdager ting i naturen og leker med andre barn. De krangler, de får kjeft av oss voksne. De er med oss. I familien. Vi roper, vi ler, vi angrer, vi lever. Vi er sammen. Det er vondt og det er tungt å være foreldre. Det er annerledes enn å være tante eller pedagog. Å være mor betyr å dele. Å være menneske sammen. Å dele tid. Å se, lære og høre. Samtidig som en skal oppdra. Når man velger en holistisk livsstil velger man barna sine. Man møter seg selv i døra når man strekker til kort. En deltar og er til stede i stedet for å levere barna vekk.

Samfunnets forventinger om at vi skal utvikle oss fra barn til voksne gjør det underforstått at vi som barn ikke er gode nok. Som voksne begynner vi å kjenne på konsekvensene av en slik oppdragelse, vi tar på oss et mindreverdighetskompleks uten å forstå hvorfor. Man bare søker etter å bli bedre og prestere best mulig på flest mulige arenaer. Dette er et lineært utviklingssyn som innprenter i oss at vi kommer fra det dårlige og beveger oss mot noe bedre. Det underforståtte med å bli bedre er jo at vi ikke er gode nok.

På grunn av denne oppveksten står vi som voksne med en grunnleggende plattform av at vi ikke er gode nok som vi er. Folk løser dette på sine måter. Noen streber etter suksess i arbeidslivet, noen søker åndelig veiledning, andre perfeksjonerer fysikken sin i et forsøk på å nå forbedring. Men hva om vi slutter å tenke at vi skal utvikle oss? Om vi gir slipp på tanken om at en gang i fremtiden skal vi bli en bedre versjon av oss selv? Gir slipp på alle ambisjoner og bare kjenner at en er menneske og at det er nok?

Bilderesultat for infant

Et lavt selvbilde kan gi grobunn for angst og depresjon. Jeg husker hva jeg tenkte da jeg forstod at jeg var deprimert. Jeg tenkte at jeg hadde en svakhet. En skavank. Det gjorde meg jo bare enda mer deprimert å innse at jeg var enda mindre perfekt enn jeg trodde. En ganske vond sirkel å bryte. Jeg har også opplevd angst. Det fine med angst er at det er mer knyttet til følelser. I depresjonen er man jo helt avskåret fra følelser. For meg er angst hjertets gledesbarometer. Mens depresjonen kommer snikende over lang lang tid med gradvis økende intensitet, kan angst oppstå når som helst og hvordan som helst.

Angst har mange språk. En gang hadde jeg et angstanfall. Jeg visste ikke det selv, men det var nettopp det som sikkert utløste episoden. Her er historien om den gangen jeg havnet på akuttmottaket:

På den tiden var jeg i tjueårene. Jeg hadde hatt det vanskelig ganske lenge, fordi jeg ikke levde i sjelelig sannhet. Jeg ville avslutte forholdet jeg var i, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å såre noen. Så jeg tok hensyn til omgivelsene og bar på sorgen inni meg. En dag oppdaget jeg en liten klump under huden. Som en svulst. Jeg var i dusjen. Husker at jeg lå på baderomsgolvet med et håndkle rundt meg og virkelig forstod at jeg er dødelig. At kroppen min faktisk er kjøtt som skal dø, begraves og spises av mark. Det er jo et faktum. Jeg fikk undersøkt «svulsten» som viste seg å være helt ufarlig. Jeg fikk en salve av legen og så var det over. Så en stund senere fikk jeg vondt i magen. Jeg kunne ikke stå oppreist. Jeg var hjemme hos mor og far. Jeg kunne ikke puste særlig godt heller. Vi regnet med det var blindtarmen. Inn på legevakt. Jeg husker jeg gråt så mye at mora mi hadde mascara over hele regnjakken. Mannen min var der også, og han var jo kilden til problemet stakkar. Vi ble sendt til sykehuset og jeg lå på akuttmottaket i timevis og ventet på en lege. Da legen endelig kom, kjente han litt på magen min før han sa reis deg opp og gå hjem. Litt sånn som Jesus sa det til de spedalske. Jeg reiste meg opp og gikk hjem.

Jeg klarte å avslutte forholdet til slutt.  Jeg husker at jeg kjørte i bilen min en dag, rett etter at jeg var flyttet ut. Det føltes som om jeg fløy. Jeg var så lettet.

Av og til blir jeg redd om natten. Det kan være en vond drøm, eller at jeg ikke får sove. Angsten har et annet språk. Jeg ser bilder av vonde ting. Derfor kan jeg ikke se, høre, eller lese nyheter eller se fæle filmer. For meg er vonde bilder vonde, uavhengig om det er nyheter på TV eller en oppdiktet grøsserfilm. Hører jeg for eksempel om noe vondt på bilradioen, får jeg vondt i hele meg. Det sluker tankene mine og fester seg i kroppen. Energifeltet mitt blir forurenset. Jeg har sensurfilter på Youtube og ser nyheter på NRKSuper. Sigurd er innforstått med at vi ikke kan se filmer med mer enn 11 års aldersgrense.

Jepp, ingen avrunding her, siden det er et utdrag. Takk for at du leste:-) På gjensyn!

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.