Bloggnorge.com // Kathinka369
Start blogg

Kathinka369

One Spirit

Ganske mange ord om empati

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Skrevet søndag 3. september , 2017 kl. 12:47

Eg lærer å ikkje avbryte folk. La folk snakke ferdig. La folk komme med det de har på hjertet. Lytte. Ikkje rasjonalisere, trøste eller forstyrre på noen måte. La det komme fram det som vil. Det er nesten som om folk har en fontene inni hjertet sitt. Og så må vi ha respekt og ro til å la vannet strømme. Eg angrer så mye på koss eg har avbrutt folk hele tiden. Og koss eg har prøvd å rasjonalisere med å komme med løsninger. Teite meg. Tenk å bli så gammel før eg forstod det! Men en ting er sikkert; pedagoger har en annen opplæring enn terapeuter. Eg er lært opp til å sette grenser, lage rammer, «lede vei», utvikle osv. En terapeut har den vidunderlige gaven av å lage rom for at et menneske selv kan åpne hjertet sitt. Fra innen.

På yogaspråket sier de «create space». Alt er så mye enklere på engelsk…

Eg har øvd meg i helga.  Det var gøy.

Her er noen eksempler: En eldre kvinne; dement, pratete og forvirret. Eg tok meg selv i å følge med i samtalen, delta, komme med innspill som eg pleier. «Være hyggelig». Så stoppet eg litt opp i tankene mine. Ka holder jeg på med? Eg bryter inn hele tiden. Hu hører ikkje meg, hu lytter ikke. Min rolle er å ha tilstedeværelse for henne. Verbalt også. Så eg stoppet å snakke. Og hu holdt det gående likevel. Fontenen fløt i vei, og eg bare var der. Brettet noen håndklær, satt på en stol attmed senga, ordnet håret hennes. Men stille og lyttende og tilstede på en ganske taus måte.

Senere på dagen sa eg til en venn; sorry meg, nå sitter eg her og tyter om meg selv igjen. Watch me, nå skal eg kun være lyttende resten av dagen (og livet….!). Så kom det inn en annen venninne i rommet. Hu tøt i vei. Fontenen fløt. Det var campingplasser, manikyr, skadede knær og alt mulig som skulle ut av den fontenen. Og eg lyttet. Så gjorde han andre. Og eg tenkte i mitt stille sinn at nå har eg truffet to mennesker i dag som bare har behov for å tømme seg. Og det er litt trist at folk må ha det sånn. At noen kommuniserer så enveis, uten å åpne rom for dialog. Mest av alt fordi eg har en følelse av at samfunnet roser oss om vi «underholder». At vi er livlige, utadvendte og sprudlende. Det er jo også ofte tilfellet. Men kommunikasjon er ganske fint når alle deltar. Og at det finnes rom for stillhet. Så blir liksom samtalen litt mer harmonisk.

Så eksempel nr. 3. Det var ganske fint. Det var en annen venninne eg kom i prat med. Hu åpnet seg i fortrolighet og fortalte om vanskelige ting som hu går gjennom, ting som kan ver vanskelige å snakke om. Her var min mulighet til å delta. Være til stede. Toveiskommunikasjon. Tidligere ville jeg sperret av følelsene, fordi det er en forsvarsmekanisme eg har utviklet. Eg ville ha kommet med en haug med trøst, oppmuntring, forslag til løsninger osv osv. Men nå lyttet eg. Eg lot henne få dele det hu hadde på hjertet, uten å avbryte. Det var lenge, en halvtime der eg hadde noe annet på agendaen. Men eg lyttet. Eg ga henne en klem og måtte tørke øyekroken litt. Kunne vise at eg ble rørt fordi jeg har medfølelse for folk som har det vondt. Fortsatte å høre på. Kom med et par gode råd helt enkelt. Delte av egen erfaring uten å utbrodere og få fokus over på meg. Bare delte for at det skulle bli dialog. Var så fint å oppleve at eg kan «connect» med et menneske med hjerte og følelser. Det er hverdagskost for mange, men for meg var det en tydelig markør på at eg lærer av å gå i gruppeterapi. Det er eg takknemlig for.

Nå kom eg på noe annet. For et par år siden mistet søskenbarnet mitt ektefellen sin. Det var trist at hu måtte blir syk og dø, og igjen satt da søskenbarnet mitt og sønnen deres på 3-4 år. Eg og søskenbarnet mitt er like gamle, og guttene våre er det også. Så dette var nær hjertet mitt. Vi har ikkje hatt kontakt siden vi var barn, og ikkje nå i ettertid heller. Men eg MÅTTE gjøre noe for å vise og markere at eg DELER SORGEN. Eg har alltid hatt vanskelig for å åpne opp når det gjelder følelser. Eg kan kalle meg empatisk, men kun inni min egen lille boble. Så ka kunne eg gjør for søskenbarnet mitt nå? Dette gjorde eg: Reiste bort og vasket hele leiligheten. Og forsvant igjen. Eg tenkte at han ikke ville snakke med noen. Eg ville ikkje ver til bry.

Det var jo fint gjort å hjelpe med husarbeid. Selv om han hadde det veldig ryddig fra før. Men eg var redd. Full av spenning og panikk inni meg.

I dag ville eg kanskje gjort det annerledes. I stedet for å vaske så masse hadde eg kanskje åpnet for å være tilstede.

Før pleide eg å tenke på meg selv som en snegle som trengte huset sitt som beskyttelse fra omverdenen. Nå tenker eg kanskje litt på den sangen «hakk hakk hakk hakk, egget det sprakk, og en liten kylling ut av det det spratt». Eg vil ikkje ha skall rundt meg lenger.

Så sånn var det. Takk for at du leste.

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.