Bloggnorge.com // Kathinka369
Start blogg

Kathinka369

One Spirit

Arkiv for: september, 2017

Mitt barn en mobber?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 22. september , 2017 kl. 12:10

Eg er voksen. Eg er mor. Eg er lærer. Pedagog. Omsorgsarbeider. Eg blogger om følelser og empati. Eg føler at eg er over gjennomsnittet opptatt av medmenneskelighet. Verdier. Et paradoks kanskje at eg har så kvass tunge da, men det er ikke sakens kjerne denne gangen.

Eg prøver å la barna mine være del av et integrert fellesskap der alle tar hånd om hverandre. At ingen blir stående utenfor. Å se de som kommer utenfor. Å behandle alle med respekt. Ta ansvar for våre klassevenner, naboer, medmennesker. Å tørre å ta ansvar. Å tørre å være den som er trygg nok til å gå inn og støtte det svake ledd i en mulig mobbesituasjon. Alt dette prøver eg å lære barna mine UTEN at eg dikterer for dei, eller på noen måte gir de et ansvar som de ikkje skal trenge å bære.

Og så får eg den telefonen.

Fra noen andre foreldre som vi kjenner. Om hvordan det er for barnet deres å bli utestengt av mitt barn. Mitt barn en mobber. Guri malla. Mitt barn en mobber. Knips.

Etter endt telefonsamtale var det tid for en alvorlig prat. Den første gangen i mitt barns seksårige liv der det faktisk har fått, i mangel av et bedre ord, straff. Huff. Eg sa eg er sint, ingen mennesker har lov å behandle andre stygt. Vi må ta vare på hverandre. Og å være stygg mot noen er ikkje det samme som andre «rampestreker» som å komme for sent inn eller knuse et vindu. Så barnet mitt fikk inndragelse av Ipad. Og måtte gå og si unnskyld. Og det ble grining gitt.

Tre dager senere var barnet mitt veldig glad. Eg tror noe hadde skjedd. Eg tror hu var glad for den sterke reaksjonen min. Hu forstod det. Takk og lov. Hu hadde gått hånd i hånd med den andre jenta. Eg var glad, og hu var glad. For denne mestringen hadde vi klart ilag, mor og datter.

Så går det noen dager. Så ser eg igjen at det vises tegn på avvisning. Om mitt barn ikke er det mest aktive, så er det med på feil parti. Guri malla. Det ble streng tone om Å TA VARE PÅ HVERANDRE. Ikkje la noen stå alene. Men de er seks år. Fytti det er viktig å følge opp barna sine.

Eg har alltid oppdradd barna mine til å vise medmenneskelighet, nesten for mye av det gode, så de er litt «pysete» kanskje. Har alltid vært reddest for at de skulle bli mobba. Ikkje faktisk ver mobbere.

Men sånn er nå det. I dag er det «Bli med»-dagen på skolen. Og ukas sosiale kompetansemål er å kunne gi og ta imot kompliment (og lære ka det betyr.. J)

Det høres så cheesy ut, men vi foreldre må finne sammen for å følge opp barna våre og lære de rette verdier. Takk til foreldrene som ringte meg. Som ga meg anledning til å ta tak.

Mitt barn en mobber. Huff, nå må eg legga det vekk.

Som de seie på Jæren, samen e me goe.

God helg

Annonser

Seks sverd

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 20. september , 2017 kl. 08:55

Annonser

Den ryggsekken altså

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 13. september , 2017 kl. 14:06

Den ryggsekken altså. Eg kommer meg ikkje videre. Eg vett liksom ikkje noe om den ryggsekken sånn egentlig. Har jo drive og helt ut greier av den. Men eg finner liksom stadig nye ting der nedi. Det er nesten litt sånn som Mary Poppins si veske; en kan bare dra ut i det uendelige. Eg tenker jo at denne ryggsekken har alle minner og erfaring og tanker og alt man kan komme på. Og målet med terapien nå om dagen er liksom å åpne denne sekken da. Og se ka som er oppi. Rydde, sortere, rengjøre, hive og you name it.

Eg prøver å tenke ka farge min ryggsekk har. Og størrelse. Fasong. Sidelommer. Kilte glidelåser. Alt sånn. Det er jo metaforgruppe der me snakker om dette da. Så ryggsekken er en metafor på alle tankene og følelsene en går og bærer på.

Bilderesultat for ryggsekk

Hensikten med å bruke ryggsekk som metafor er å få et tydelig bilde over noe som er vanskelig å se. Er den stappfull og tyter over? Er det hull der det begynner å sive ut hemmeligheter? Er sekken ny? Gammel? Ren? Skitten? O my goodness altså. Det blei mye mas å høre på den eksepsjonelt dyktige terapeuten. Som ikkje bare underviste om dette temaet, men og kunne trekke opp tråder fra 9 ivrige voksne mennesker som satt og funderte over ryggsekkene sine, noen logrende (meg…) og andre med halen mellom beina. Ja, en hundemetafor det der….

Alle hemmeligheter er tunge å bære. Selv om de er gode. Det er jo ikkje bare dumme ting i ryggsekken. Forelskelser er jo også ofte hemmelige. Og så havner de der og man går og bærer på de. Det bildet med hunden i sekken minnet meg om hunden vår Snorre. Han var viktig for meg.

Og sånn går det nå. Alt inni den ryggsekken. Kommer stadig på nye ting. Koselige minner. Alt me drar med oss! Men uansett så er den terapeutiske funksjonen at en må se opp i ryggsekken, og en må få ting ut der fra. Den skal ikke ver for tung. Det vil si at en må dele ut hemmeligheter. Ikkje holde ting for seg sjøl. Og når man er klar til å dele en hemmelighet, må en tenke på kem som skal ver mottaker. Og så bør man porsjonere mengden. En kan ikkje bare snu sekken på hodet og drysse alt ut over fortauet. Og la folk se alt. En kan velge forskjellige hemmeligheter som skal ut i lyset, og så finne en person en vil dele det med, en som sannsynligvis er interessert i å høre på og kan gi litt god respons.

Mye å tenke på. For meg så er bloggen så fin for å få ting ut av sekken. Eg kan bare fortelle tankene mine. Og eg veit at uansett respons så er jaffal tankene ute av sekken. Eller tenketanken, som min sekk kanskje burde hete… så slipper eg å bære tankene mine alene. For de er hverken vonde eller tunge de tankene mine. Så de hører ikkje hjemme i noen sekk for sure.

Så der flaug noen tanker ut av min sekk og eg kan kanskje få tenke på noe annet ei stund. Og hvis du lurte på grunnen min for å skrive om ryggsekken i dag, så var det ikkje bare for å lette mi bør: eg tenkte kanskje at du også blei nysgjerrig på ka som er i din sekk.

Takk og på gjensyn

Bilderesultat for cute animals

Annonser

Ganske mange ord om empati

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser søndag 3. september , 2017 kl. 12:47

Eg lærer å ikkje avbryte folk. La folk snakke ferdig. La folk komme med det de har på hjertet. Lytte. Ikkje rasjonalisere, trøste eller forstyrre på noen måte. La det komme fram det som vil. Det er nesten som om folk har en fontene inni hjertet sitt. Og så må vi ha respekt og ro til å la vannet strømme. Eg angrer så mye på koss eg har avbrutt folk hele tiden. Og koss eg har prøvd å rasjonalisere med å komme med løsninger. Teite meg. Tenk å bli så gammel før eg forstod det! Men en ting er sikkert; pedagoger har en annen opplæring enn terapeuter. Eg er lært opp til å sette grenser, lage rammer, «lede vei», utvikle osv. En terapeut har den vidunderlige gaven av å lage rom for at et menneske selv kan åpne hjertet sitt. Fra innen.

På yogaspråket sier de «create space». Alt er så mye enklere på engelsk…

Eg har øvd meg i helga.  Det var gøy.

Her er noen eksempler: En eldre kvinne; dement, pratete og forvirret. Eg tok meg selv i å følge med i samtalen, delta, komme med innspill som eg pleier. «Være hyggelig». Så stoppet eg litt opp i tankene mine. Ka holder jeg på med? Eg bryter inn hele tiden. Hu hører ikkje meg, hu lytter ikke. Min rolle er å ha tilstedeværelse for henne. Verbalt også. Så eg stoppet å snakke. Og hu holdt det gående likevel. Fontenen fløt i vei, og eg bare var der. Brettet noen håndklær, satt på en stol attmed senga, ordnet håret hennes. Men stille og lyttende og tilstede på en ganske taus måte.

Senere på dagen sa eg til en venn; sorry meg, nå sitter eg her og tyter om meg selv igjen. Watch me, nå skal eg kun være lyttende resten av dagen (og livet….!). Så kom det inn en annen venninne i rommet. Hu tøt i vei. Fontenen fløt. Det var campingplasser, manikyr, skadede knær og alt mulig som skulle ut av den fontenen. Og eg lyttet. Så gjorde han andre. Og eg tenkte i mitt stille sinn at nå har eg truffet to mennesker i dag som bare har behov for å tømme seg. Og det er litt trist at folk må ha det sånn. At noen kommuniserer så enveis, uten å åpne rom for dialog. Mest av alt fordi eg har en følelse av at samfunnet roser oss om vi «underholder». At vi er livlige, utadvendte og sprudlende. Det er jo også ofte tilfellet. Men kommunikasjon er ganske fint når alle deltar. Og at det finnes rom for stillhet. Så blir liksom samtalen litt mer harmonisk.

Så eksempel nr. 3. Det var ganske fint. Det var en annen venninne eg kom i prat med. Hu åpnet seg i fortrolighet og fortalte om vanskelige ting som hu går gjennom, ting som kan ver vanskelige å snakke om. Her var min mulighet til å delta. Være til stede. Toveiskommunikasjon. Tidligere ville jeg sperret av følelsene, fordi det er en forsvarsmekanisme eg har utviklet. Eg ville ha kommet med en haug med trøst, oppmuntring, forslag til løsninger osv osv. Men nå lyttet eg. Eg lot henne få dele det hu hadde på hjertet, uten å avbryte. Det var lenge, en halvtime der eg hadde noe annet på agendaen. Men eg lyttet. Eg ga henne en klem og måtte tørke øyekroken litt. Kunne vise at eg ble rørt fordi jeg har medfølelse for folk som har det vondt. Fortsatte å høre på. Kom med et par gode råd helt enkelt. Delte av egen erfaring uten å utbrodere og få fokus over på meg. Bare delte for at det skulle bli dialog. Var så fint å oppleve at eg kan «connect» med et menneske med hjerte og følelser. Det er hverdagskost for mange, men for meg var det en tydelig markør på at eg lærer av å gå i gruppeterapi. Det er eg takknemlig for.

Nå kom eg på noe annet. For et par år siden mistet søskenbarnet mitt ektefellen sin. Det var trist at hu måtte blir syk og dø, og igjen satt da søskenbarnet mitt og sønnen deres på 3-4 år. Eg og søskenbarnet mitt er like gamle, og guttene våre er det også. Så dette var nær hjertet mitt. Vi har ikkje hatt kontakt siden vi var barn, og ikkje nå i ettertid heller. Men eg MÅTTE gjøre noe for å vise og markere at eg DELER SORGEN. Eg har alltid hatt vanskelig for å åpne opp når det gjelder følelser. Eg kan kalle meg empatisk, men kun inni min egen lille boble. Så ka kunne eg gjør for søskenbarnet mitt nå? Dette gjorde eg: Reiste bort og vasket hele leiligheten. Og forsvant igjen. Eg tenkte at han ikke ville snakke med noen. Eg ville ikkje ver til bry.

Det var jo fint gjort å hjelpe med husarbeid. Selv om han hadde det veldig ryddig fra før. Men eg var redd. Full av spenning og panikk inni meg.

I dag ville eg kanskje gjort det annerledes. I stedet for å vaske så masse hadde eg kanskje åpnet for å være tilstede.

Før pleide eg å tenke på meg selv som en snegle som trengte huset sitt som beskyttelse fra omverdenen. Nå tenker eg kanskje litt på den sangen «hakk hakk hakk hakk, egget det sprakk, og en liten kylling ut av det det spratt». Eg vil ikkje ha skall rundt meg lenger.

Så sånn var det. Takk for at du leste.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.